Da andre verdenskrig brøt ut i Norge 9. april 1940, stilte speiderbevegelsen seg selv spørsmålet: Hva nå?
Svaret ble å fortsette som før, så langt det var mulig. Mange av speiderne var godt egnet for å hjelpe til i sivilforsvaret. Det ble oppfordret til å ta beredskapsmerket, og speidere i Drammen samlet inn 500 kg (!) med lysstumper som ble sendt til Nord-Norge, der det var mangel på brennstoff.
Speiderforbundet oppmuntret også troppene til å gjennomføre sommerleirene som arbeidsleire, med oppfordringen: “Vis folket vår vilje og evne til å hjelpe.”
Speiding blir totalforbudt
Imens fulgte den tyske okkupasjonsmakta nøye med på speiderbevegelsen. De visste at speidere kunne organisere motstandsarbeid og var på vakt.
Derfor ba daværende speidersjef Hans Møller Gasman speiderne om at “det ble vist forsiktighet og ikke vist provokasjon.” Landsleiren 1940 ble avlyst, og speidere over hele landet begynner å ane at speiding under okkupasjonen kom til å bli krevende.
Og de fikk rett: I september 1941 ble speiding totalforbudt. Alle tropper ble oppløst, og speiderskjorter og annet speidermateriell ble beslaglagt av okkupasjonsmakta. Likevel fortsatte mye av speidingen i Norge nesten som før, men i all hemmelighet. Dette var ulovlig og kunne føre til strenge straffer for dem som ble tatt.
En rekke skjulte speidergrupper
Speiderbevegelsen bestod under forbudet av mindre grupper – rester av de forbudte speidergruppene – som fortsatte å møtes hjemme hos hverandre og i skjulte speiderhytter i skogen. Det fortelles at samholdet mellom speiderne ble ekstra sterkt, og de brukte mye tid på å planlegge hva de skulle gjøre etter at okkupasjonen var over. Mange dro også på sommerleir som før, bare i skjul som “kompisgjenger”.
I all hemmelighet ble til og med en ny speidergruppe stifta. I 1942 blir 1. Heistad grunnlagt i Porsgrunn, Grenland krets. Den er aktiv den dag i dag.
I England og Sverige ble det stiftet norske speidergrupper. De skulle holde speiderarbeidet i gang blant nordmenn som hadde flyktet dit. I 1943 ble det arrangert en norsk landsleir på skotsk jord. Forbindelsen mellom kampen for fred i Norge og norske speidere i utlandet ble tett. For eksempel hadde fem av de unge mennene i sabotasjeaksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork ved Rjukan speiderbakgrunn. De hadde dermed lang erfaring i ledelse, samarbeid og friluftsliv – noe som godt med under aksjonen og flukten etterpå.
Også i fangeleiren på Grini var det i to perioder en hemmelig speidergruppe, her måtte speiderbønnen framsies, ikke synges, det var for risikabelt. Likevel hadde de en stund jevnlige speidermøter og til og med en slags leirbål.
Opptakelse av jentespeider i Nordmarka i 1944 Foto: Speidermuseet
1945: En sterkere speiderbevegelse
I mai 1945, for 75 år siden, ble Norge endelig fritt etter fem lange år med krig. Speiderbevegelsen fikk tilbake det som var igjen av utstyr, andre eiendeler og penger, og begynte gjenoppbyggingen. Endelig kunne speiderne gå i 17. mai-tog igjen, og speideren opplevde en stor medlemsvekst: I 1945 var det 23 000 speidere i Norge, 10 000 flere enn i 1940!
Kilder: Speiderhistorisk skrift nr. 2 (Odd Hopp), speidermuseet.no, leksikon.speidermuseet.no
Hovedbilde: Sommerleir i 1940 41. Oslo tropp på tur til Haugsbygd på Ringerike Foto: Speidermuseet