Fremgangsmåte
Dette er 1. del av en serie på 10 andakter knyttet til speiderloven.
Neste del » (ekstern lenke)
Onsdag 25. august:
Kjære dagbok!
Egentlig, så var det muttern som bestemte at jeg skulle begynne på speidern. Det var da jeg skulle begynne på ungdomsskolen og enda ikke hadde lært å knytte skolissene. Håpløse foreldre. Ja, for fattern var enig han også. Jeg kunne vel gå med sandaler, vel.. eller gummistøvler!
Fattern har ikke noe tru på at jeg kom til å klare meg i speidern. Da han var speider, var visst alt annerledes. Da var det ro og orden og disiplin og sinn. «Det kommer du aldri til å klare,» sa han. «Du kommer til å bli utvist før måneden er over.» Og speiderloven kom jeg helt sikkert ikke til å få lært meg. Snakk om far som har tru på sønnen sin. Men jeg skal lære dem begge.
Slo opp første paragraf i speiderloven i dag: «En speider er åpen for Gud og hans ord.» Ja, ja, det skal vel gå greit, tenkte jeg. Så måtte jeg finne et Guds ord, da. Slo opp i bibelen som jeg hadde fått på søndagsskolen, sånn helt på måfå. Bibelen var premie etter 100 stjerner i søndagsskolekortet. Og nå var den grei å ha. Efeserbrevet, stod det, kapittel 6 og vers 1: «Dere skal være lydige mot foreldrene deres!» Snakk om uflaks! Ja, ja, jeg har jo begynt på speidern, sa da var jeg litt lydig i alle fall. Men jeg kan jo ikke være lydig alltid heller. Noen ganger er de jo helt fossiler. Jeg får slutte å skrive nå, og dra på speidern. Kanskje lederne har noen tips. Eller kanskje de er noen fossiler de også?
Til samtale:
Synes dere det er riktig å være lydige mot foreldrene?
