Innhold
Fakta om hubroen (Bubo bubo)Familie: Uglefamilien. (strigidae)
Utbredelse: Både i innlandet og langs kysten fra Agder til Troms.
Størrelse: 65-73 cm lang, hunnen større enn hannen. Vingespenn opp til 1,8 meter. Hannen veier 2,2-2,6 kg - hunnen 3-3,5 kg.
Næring: Smågnagere og hare, men også rev og andre mellomstore pattedyr. Tar også sjøfugl, skogsfugl og kråkefugl.
Forplantning: Hekker i bratte berg. Bygger ikke reir, men krafser bare ei grop i bakken. De 2-3 hvite eggene ruges i cirka 35 døgn. Ungene forlater reiret etter 40-45 døgn, men flyr ikke før de er cirka 60 døgn gamle.
Vandringer: Ungfuglene streifer omkring vinterstid, mens de voksne er nokså stedfaste.
Hubroen - vår største ugle
Huuu-o lyder det fra en berghammer en sprengkald vinternatt. Det dype, nifse vårropet tilhører hubroen, vår største ugleart. Hubroen liker seg i urørt terreng, hvor storskog veksler med ville berghamrer og stup, men overraskende nok trives den også utmerket i nærheten av det menneskeskapte kulturlandskapet, samt på treløse øyer langs kysten.
Hubroen er en mektig skapning. Over 70 cm høy og med et vingespenn på 1,8 meter. På hodet har den to karakteristiske fjærtopper, og hvis en noen gang skulle komme på "tomannshånd" med hubroen, vil trolig de gulrøde, gjennomborende øynene gjøre inntrykk.
Hubroen tar mange forskjellige byttedyr - fra smågnagere og hare til rev og andre pattedyr. Ved kysten forsyner den seg av sjøfugl, og i skogen tar den skogsfugl og kråkefugl.
Tilbakegangen
Dessverre er hubroen langtfra så tallrik som den en gang var. Riktignok er bestanden langs kysten av Vestlandet og Nord-Norge relativt god - et sted mellom 1000 og 3000 par, men på Øsatlandet er det bare noen spredte par igjen.
Menneskelig etterstrebelse er en av årsakene til at hubroen i dag er så sjelden mange steder. I gamle dager ble hubroreir systematisk røvet og ødelagt, i tillegg til at fugler ble fanget i fotsnarer. I perioden 1905-12 ble 36 hubroer fanget i fotsnarer i et skogområde i Buskerud. Da hubroen ble fredet i 1971, var det nesten ikke hubro igjen på Østlandet. I tillegg til forfølgelse, har moderne skogbruk og jordbruk ført til at det er mindre byttedyr for hubroen i innlandsområdene på Østlandet.
Prosjekt Hubro
For å hjelpe hubroen startet WWF Verdens Naturfond "Prosjekt Hubro" i 1975. Man lot hobroene forplante seg i fangenskap og slapp ut ungfuglene. Over en 15-års periode ble nærmere 600 ungfugler sluppet på Østlandet.
De siste årene ble det festet små radiosendere på utslippshubroene. Dermed kunne man følge fuglene i terrenget og se hvor de beveget seg og hva de døde av. Undersøkelsen var ganske oppsiktsvekkende, for den viste at 75 prosent av hubroene døde på grunn av kortslutning eller jordslutning i kraftledninger. Hubroene elsker nemlig å sitte og speide etter byttedyr fra slike utkikksposter. Når hubroen slår ut vingene, berører den ledningene og får dermed en kraftig ladning strøm gjennom kroppen. Prosjekt Hubro førte likevel til at 15-20 hubropar etablerte seg på Østlandet. I tillegg bidro prosjektet til større oppmerksomhet og forståelse for rovfuglenes og rovdyrenes plass i naturen. Riktignok har hubroen fortsatt sine hardnakkede motstandere, men de fleste ønsker nok hubroens dype og litt nifse rop i månelyse vinternetter velkommen tilbake.
