Fremgangsmåte
- Vet dere hva dette er? Den gamle speiderlederen stanset min datter og meg på stien. Han holdt noe brunt i hånden. Et slags mykt tre, kanskje?
- Det er faktisk en sopp som vokser på bjørkene, fortsatte han.- Se her! Han trakk oss bort fra stien til treet der han åpenbart nettopp hadde skåret bort noe av det brune stoffet.
- Det heter knusk, forklarte han.- Og vet dere hva det ble brukt til? Før i tiden hadde man jo ingen fyrstikker eller lightere. Når man ville gjøre opp ild, slo man gnister med en flintsten. Man fikk gnistene til å fenge i et stykke knusk - fordi hvis knusken først får gløden i seg, er det nesten umulig å slokke den igjen. Man må faktisk holde hele knusken under vann for å få den til å slokne.
Vi gikk videre. Men etterpå, da vi gikk forbi det samme stedet, stakk vi ofte bort og hilste på knusken.
Egentlig er noe av det vi trenger i verden i dag knusk-mennesker. Ikke mennesker som er knusktørre og kjedelige - dem finnes det nok av fra før. Nei, det som trengs er mennesker som kan bevare gløden, slik knusken gjør!
Det er så lett å gi opp det vi er engasjert i, både på grunn av motstand og vanskeligheter, og fordi det finnes så mye forskjellig man kan fylle tiden og tankene med i dag. Vi kan lett bli fuktige om hjertet, så vi mister gløden, blir likegyldige og tiltaksløse, flakker omkring uten å ha noe som vi virkelig brenner for.
Be om at Gud, som skapte knusken, må gjøre hjertene våre som knusk - og la en liten gnist av hans kjærlighet fenge i dem.
Ivan Chetwynd
