Innhold
Jeg strikker, maske på maske.Et mønster dannes, en farge her, og en farge der.
Obs! Der mistet jeg en maske.
Det rakner nedover.
Jeg fisker dem opp igjen og fortsetter.
Det slår meg:
Slik er menneskeheten også.
Et fargerikt strikketøy, nye masker trenger de gamle for å danne et fint mønster.
Noen masker passer ikke inn.
Men det er ikke noe å gjøre med det.
Vi orker ikke å rekke opp og prøve på nytt.
I stedet prøver vi å tilpasse mønsteret.
De maskene som ikke passer inn likevel blir en del av helheten.
Hvis en maske faller ned, må de andre brukes til å fiske den opp.
Kan de ikke det, blir det et hull der som aldri kan fylles.
Det jeg frykter er at noen skal trekke ut pinnen og dra i garnet,
slik at strikketøyet rekkes opp og alt har vært forgjeves.
Det jeg drømmer om er at alle maskene en gang skal passe sammen.
At mønsteret blir vakkert, og at det er uendelig.
Dette strikketøyet er en menneskehet.
