Fremgangsmåte
Er det noen tid på året da vi i særlig grad skulle oppfordre til å love å prise Herren, så er det vel den tiden vi nå opplever; våren og forsommeren. Hvor vi vender øyet, møter vi ting som skulle stemme oss til lovsang.For hver dag som går, stiger sola høyere på himmelen, sprer lys, liv og varme og minner oss om lysets seier over døden. Og overalt omkring oss møtes vi av livets undere. Aldri er gresset og løvet så grønt og skjært. Overalt spirer og spretter det. Og hvor er det ikke morsomt, ja, nesten spennende å følge disse nye spirer i deres vekst. Og så å se blomstene komme, det ene slag etter det andre. Midt på sommeren, da er blomsterfloret så rikt at da har vi vanskelig for å følge de enkelte blomster slik som vi gjør det nå om våren. Eller tror noen at en blåveis ville vekke slik begeistring midt på sommeren som den fyller oss med når vårt øye møter den tidlig om våren? Alt stemmer liksom til lovsang om våren. Hør bare hvor fuglene jubler! Det skulle også vi gjøre i takknemlighet fordi vi får oppleve vårens under etter vinterens kulde og mørke.
Det sies så ofte av dem som ikke går i kirken om søndagene at «en kan like godt holde sin gudstjeneste ute i Guds natur». Ja, det er noe sant i det. Ingen kan som naturen fortelle oss om Guds herlighet, hans visdom og makt. Og ville bare de som taler om å holde gudstjeneste ute i naturen, virkelig holde gudstjeneste der ute, så var det kanskje bedre enn om de satt i en kirke og ergret seg over ikke å være ute. Men det er så leit med det, at de som taler mest om denne gudstjenesten ute, de holder den så sjelden.
Men bare gå ut, dere, la sinnet bli fylt med skjønnhetsinntrykk, med ærefrykt for Guds majestet slik som den åpenbarer seg, og la hjeret flyte over av jubel og takk, og dere skal nok merke at naturen kan bringe oss nær Gud. Lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Takk Gud for alt, og dere skal merke at det er sant, det gamle ord om at «takken trenger gjennom skyen og vender tilbake som velsignelse».
