Innhold
Blåbær er en av de vanligste plantene i Norge. Blåbær vokser fra lavlandet til langt opp på snaufjellet, og fra helt i nord i Norge til helt i sør. Blåbærriset er flerårig, og det feller bladene om høsten som et tre. Greinene er vintergrønne og
har en kantete form. Også om vinteren er de lette
å kjenne igjen.
Blåbærriset kan bli skikkelig gammelt, fra 25-35 år. Blåbær blomstrer i mai-juni. Blomstene ser ut som små, runde klokker og henger oftest enkeltvis fra bladhjørnene. Bladene er tynne og litt spisse og er fint oppdelt ytterst i kanten. Vi sier at de er tannete.
Blåbær trives best på sur, næringsfattig jord og
liker seg i granskog eller i blandingsskog hvis der ikke er for tett. Der danner planten store, sammenhengende tepper. Det er stor forskjell på hvor høy planten blir, avhengig av hvor den vokser. På snaufjellet blir den som regel bare ca 10 cm høy, men der den trives godt, kan den bli 70 80 cm høy. Det går faktisk an å vasse til knærne i blåbærris.
Bæra modnes i juli-august. De er mørkeblå og har et tynt vokslag utenpå. Noen blåbær er uten voksovertrekk, og de er helt svarte.
Virkemåter i folkemedisin, tradisjon og overtro:
Tørkede blåbær har vært brukt som mageregulerende middel. Saften fra bæret er blitt brukt til tekstilfarging. Både blad og blomst har blitt brukt som te.
I gamledager brukte man blåbær mot mageonde, skjørbuk og urinveisinfeksjoner. Dessuten skulle blåbærsaft være bra for synet og lindrende for såre og tørre øyne. Helt opp til 2. verdenskrig ble flygere gitt blåbærsaft pga den heldige virkningen på synet. For mye friske bær kan føre til diarè, altså motsatt av hva tørkede bær har som virkning.
I de senere år er det kommet fram til at blåbær inneholder store mengder antioksidanter som virker hemmende på aldringsprossesen.
Det har også vært knyttet overtro til blåbæret. Man trodde at gravide ikke måtte gå ut i blåbærskogen. Da kunne barnet få kroppen full av føflekker. Man skulle heller ikke plukke blåbær på søndager. Da kunne onde vetter finne på de styggeste pek som straff.
Et gammelt sagn sier at det var jomfru Maria som sørget for at det nå vokser blåbær på jorden. Hun møtte en fattig gjetergutt som klaget over at han var så sulten. Gutten spurte om hun ikke kunne la det vokse en nærende frukt også på fjellet, slik det gjorde nede i dalen. Jomru Maria tok da en krans fra sitt hår og strødde den ut over fjellet, og skogene med. Og fra den tid har det vært blåbær og finne i skog, li og på fjell.
Blåbæret ser blått ut pga et tynt lag med voks utenpå det ellers svarte bæret. Noen bær mangler dette vokslaget og ser svarte ut. I gamle dager mente man at det var noe mystisk med disse bærene. Disse bærene ble kalt "bjørnesleik" fordi man trodde at en bjørn hadde slikket på dem.
